Sigrun's blog

Hei folkens,
hvordan går det?

Nå sitter jeg i senga mi (trådløs nettverk på Raj Maison, vi er noen heldiggriser). Trine ligger under lakenet med en bok, mon tro om det er sosant hun leser. Alle klager jevnlig over den store lesemengden. Akkurat nå ser det ut som hun leser med en viss interesse.
Ingrid har sprada litt rundt før hun nå har lagt seg i senga. Jeg kommer ikke over hvor brun - tan - hun er blitt. Selv påstår hun at hun blir brunere etter to uker i syden. Fatter ikke helt det. Hun ser ut som en vakker halvt afrikansk jente. Vi er jo mye i sola, men det må sies at vi har forskjellige hudtyper, slik at alle ikke blir like tan'e som andre. Indere selv (de som har råd, selvsagt) kjøper Fairness cream på Nilgris (dagligvarebutikk i Mission Street). Det kjøper vi norske jenter ikke.

8. mars var jeg så heldig å feire med mine to gode venninner, Aina og Ronja, Tønsberg-jentene på backpaking. De koste seg med meg i Pondi før de dro inn i Tamil Nadu til Kodaikannal og Munnar. De søker mot Capen, tuppen, Indias ende, der hvor du kan se - og sikkert føle - de to havene. Å reise - er noe av det mest frigjørende som finnes. Å gjøre det når du er 21 får deg bare til å føle deg enda friere - friest. Å reise er selvbestemmelsesrett på høyt nivå.
Tre gode venninner feiret i hvertfall Kvinnedagen 2008 på restauranten på Hotel D'Orient i Roman Rolland street. Vi satt i en nydelig bakgård med indisk hvitvin og wonderwall og californication latterlig rørende spilt og sunget av tre indiske gitargutter. Vi spiste deilig lekker veggismat på store hvite tallerkener. Jeg følte meg fin i en ny kjole fra Nirvana, i orange silke...

Det er som sagt mye pensum å lese. Men nå har vi sluttet å stresse iss selv med det. Det viktigste er jo bare å ha oversikt! Også må vi slappe av!
Peace and conflict-studentene er endelig i gang med group paper. Jeg med andre skriver nå om Peace and Women in Afganistan: The Role of Women in Peacebuilding in Afganistan.
Vi må bare definere peacebuilding. Det kan jo være så mangt. Hva slags peace snakker vi om? Vi Galtung-fan vil gjerne skrive en oppgave som tydelig annerkjenner positive peace - positiv fred. Fred er ikke bare fravær av krig. Virkelig fred handler om the well-being of human beings. Real peace is about human rights, economic well-being and ecological well-being, for å sitere læreboka. selv om det ikke foregår direkte krig i et samfunn betyr det ikke at det er fred. Hvis folk sulter (vi produserer nok mat på jorda), hvis ikke barn får gå på skole (selv om alle barn har RETT til utdanning), hvis kvinner dør under fødsel (pga av dårlig, eller ingen helseforhold) er det ikke fred. Da utsettes mennesker for strukturell vold. Vi har ressurser til å forbedre alle menneskers leveforhold og øke menneskers livskvalitet. Mennesker skaper krig og voldelig konflikt.

Verden er syk. Det er noe alvorlig gærent. Men det er håp. Mennesker styrer verden. Mennesker med noe inni - følelser og sanser blant annet.

Jeg hører på What Else Is There? av Røyksopp. Hva hadde verden vært uten musikk. Jeg tror menneskers lykke er avhengige av estetikk og skjønnhet for øre og øye.

Trine har lagt bort boka for lengst, nå sover hun, like søtt som Ingrid. Kommunikasjon med Birte/Ida på kveldinga har jeg gitt opp, med propper og øyebind, og fullt fordypet i bok (ikke pensum).

God natt, klem Sigrun

Hei der hjemme, der ute og der borte,
Jeg har en ro og konformhet i meg. Det er fordi Aina og Ronja er her. De er i Pondi for aa besoke meg og det er dodskos og det redder meg litt.
Naa sitter vi paa coffee.com. Aina skriver ivirg paa mac og veksler mellom serios mine og plutselig latter. Ronja sitter ute i gangen og leser. Vi har vart ute og spist. Det maa bare sies at kaker i utlandet er ofte en skuffende affaere. Inderne ei, har skjont det. Den saakalte trutti frutti fruktsalaten var god men sot, som alt annet, saa mye sukker. Jeg haaper virkelig ikke jeg at kommer hjem feitere, med diabetes og hull i tenna.
Nok for denne gang. Skal en annen gang beskrive dette stedet Coffee.com, det ser helt saert ut her. Som inni en blotkake.
Skal legge ut mer bilder saa snart wi-fi funker paa Raj Maison igjen (indian time).

Hei!
I løpet av de igjen to månedene her, skal vi skrive a group paper.
Min gruppe skal skrive om Women's Rights in Afghanistan.
Da slår jeg to fluer i en smekk, så jeg er happy.
Jeg var på en Afghanistan-gruppe, vi gjennomgikk aktuelle temaer og ble tipset om å arbeide med spesifikt et område. Andreas, foreleseren vi har nå tok fram the spesific focus on women empowerment in the case of Afghanistan som spesielt.
Vi skal foreløpig researche på
-short history, before and after 2001
-role of the UN (1325 aktuelt å se på?, fokusere på kvinner i konflikt og fredsprosesser)
-role of NGOs (Amnesty, Human Rights Watch... rapporter, flere?)
-different approaches til HR: The UN Declaration of HR and the Kairo Decl. of HR (alternative declaration for muslim countries, more conservative)

Nå føler jeg meg med en gang mye tryggere, jeg har vært usikker på om jeg skulle få skrive med engasjerte folk om et bra tema.

Snart tre uker har gått rasende fort. Jeg fatter det ikke.

I kveld skal vi til lærernes hus, hvor vi skal se Dr. Strangelove og ha med take-away-mat (vegetarisk samosa og parota/lefse) og ta avskjed med siste ukers foreleser, Andreas, en flott, søt og kjempeflink ung italiener.

Lordag dro vi ut paa Auroville beach, lang strand, med kraftige bolger, saa vi var bare ute aa dukket oss. Det er egentlig en 'privat' beach, men det var mange lokale og selgere likevel. Noen bare satte seg ned rett ved siden av oss. Mot slutten ble det ubehagelig, vi prover aa opptre diskre, men neste gang vil jeg heller jage bort folk.
kjopte noen smykker (bl.a. rod korall) og smaa silkeposer i mange farger, som en liten gutt solgte. Den 7-8 aar gamle gutten var en dreven selger, saa Madam og snakket godt engelsk. Ble solbrent, solstikk antar jeg, rod rygg, gir seg naa etter mye aloe vera og lotion.
Har hver dag litt vondt i magen, men har ikke hatt diare eller vart daarlig. Andre har hatt diare, mye magevondt og store myggstikk. Myggkrem fra nomaden fungerer veldig bra.
Mange vi moter snakker enkel engelsk, men de aller fleste indere gjor ikke det, selv om det er offisielt spraak. Tenk saa mange millioner som bor paa landsbygda, i rural areas. Ekte indisk kaos landsby saa vi da vi sondag besokte Gingee. Gikk mange trappetrinn opp paa et kjent fort. Bavianer hoppet rundt oss hele tiden, minner om Africa. Den noen ganger trykkende varmen, traerene, landskapet minner om Africa.
Idag er fridag i tamil nadu. Etter skolen dro vi til en strand i narheten av studiesenteret. Idag er en slags familiefestival. Vi, en gruppe hvite blonde jenter, med Kavita, flott dame fra studiesenteret, gikk med folkemengden ned til stranden, hvor alle tempelgudene var tatt ut av templene og brakt ned paa stranden. Band spilte fra store hoytalere, handel og vandel under store telt, og masse barn og voksne samlet seg om oss. Vi tok maSøndagsse bilder og barna poserte smilende, fnisende eller med undrende blikk. Mødre dyttet barna foran kamera. Jeg viste dem bildet av dem og de gliste. En gutt med en liten bavian i lenke paa armen tigget penger.
Akkurat som andre steder vi og jeg har vaert, som i Spania, det er saa deilig aa vaere ute: se, lukte og smake, hoere nytt.
Gaar bra paa studiesenteret, hver kveld gleder jeg meg til den deilig frokosten der. Jeg har hatt store problemer med aa konsentrere meg med lesing. Saa lett aa ligge aa smaadromme og sove i en hengekoye.

Hei der hjemme. Nå sitter jeg på takterrassen på Raj Maison. Jeg har det bra, men det skjer så mye, tenker på mye, det er konstant folk rundt meg, jeg er surrete i hodet, idag har jeg vært varm og hatt hodepine. Jeg tror jeg må gå meg en tur.
I helgen var jeg paa tur med en journalist på mitt studie og noen jenter fra huset her. Vi tok lokalbussen sørover. Alle sier det er en artig opplevelse og det er riktig. Vi fikk til og med sitte. På en måte er det digg, det er litt deilig å sitte på buss i fem timer, svett og klam, med bollywood-film på høyeste volum og heftig tuting utenfor. Det er litt deilig og forfriskende, fordi det er en annerledes, mindre konform opplevelse.
Journalisten fra studiet skulle lage en fotorepotasje til Henne om en saakalt kvinnemarsj ledet av tre belgiske fotografer (som har bygget et jentehjem) i Vedaranniyam, seks timer sør for Pondi. Det hørtes jo spennende ut saa vi dro. Det ble en opplevelse og erfaring som alt annet- Indisk landsby er en helt annen opplevelse enn fine, pene Pondicherry. Men det var ingen kvinnemarj, bare noen menn som fulgte belgerne. De hadde gått i 15 dager på landsbygda og snakket om kvinners rettigheter- Vi gikk den siste dagen med dem, gjennom landsbygder, hilste paa mange folk - alle stod ute ved portene eller kikket sjenerte fram fra hyttene. Vi holdt hendene sammen, bøyde oss og sa vanakam. Enten fniste de og gjorde det samme tilbake, eller så så de forbauset tilbake på oss.
Vi besøkte en stor jenteskole, med 600 jenter i rosa skoleuniform og fletter med rød sløyfler. Jentene omga oss, de hoppa rundt oss og ropte 'hello' og 'what is your name'.
Jentene bodde og levde på skolen; de fleste av dem var foreldreløse eller hadde bare en foreldrer. Mange av dem var også dalit = kasteløse. Diskrimminering av jenter og kvinner foregår på alle nivåer og alle områder i India. I tillegg er kaste helt avgjørende for mulighetene en ung jente eller gutt har i dagens India. Drap av jentebarn er svært vanlig; nyfødte jenter blir satt ut, gravd ned levende, drept med gift eller kvelt. For å få giftet bort en datter må medgiften betales. Å få en jente koster penger. Jentebarn får gjerne mindre mat i familien og får dårligere (hvis ikke i det hele tatt) helsetilbud. 9 av 10 barn på sykehusbesøk er gutter.
Skolen hadde eget trykkeri, håndverksaler (med arkitekt-tavler og vinkelmålere), itillegg til biogass-opplegg. En gammel freedom-fighter hadde bygget opp skolen, som vissnok hadde et spesielt engasjement for å gi fattige jenter utdanning, og det var barnebarnet hans, nå landsbyens store herre, Mr. Vedaranam, som viste oss rundt. Mandagen vi var der var denne store bestefarens 111 års-bursdag og vi ble invitert til å feire. Klokka sju om morgenen fikk vi beskjed om å komme til huset hans, hvor vi fikk te. Og så var det ut i buss; på diverse monumenter for bestefaren, i glattcellen hans (han ble nemlig fengslet for å ha brudd britenes "salt law"), i et fuglereservat, i et antilopereservat (vi synes ikke det var så spesielt, i motsetning til inderne som hang ute av vinduet og hylte og ropte). I tillegg kjørte vi forbi uendelige store marker med store salthauger. Vi var også ute ved havet i bay of bengal, det var flott og forfriskende. Sanden var annerledes enn i Pondi, den kjentes som kvikksand, vi ble lett sugd ned i sanden.
Når det gjelder mat, synes jeg det er utrolig at jeg ikke fikk seriøse mageproblemer, etter å ha spist dohsa, parota, idli, chapati og masala, servert på bananblader, i tre dager. Litt lei og sliten nå, er det deilig å være hjemme igjen . Nå skal jeg går en tur, med meg selv.